Vi er i det året folkemusikken tok gull!

Publisert 31 august 2012

Rådsleder Lene Furulis tale til Representantskapsmøtet 2008

Vi er i det året folkemusikken tok gull!

Av musikkoperatørenes distribusjon er det ikke veldig mange plater som selger til gull. Valkyrien Allstars fikk gull for si debutplate nå i vår. Det er kanskje 5-10 plater som ha solgt såpass i år , alle sjangre inkludert. Overrekkelsen av gullplata fikk en del oppmerksomhet, men hvor stor suksess dette er, tror jeg ikke helt vi har tatt innover oss. Med en platebransje i stort fall, handler dette virkelig om å treffe et bredt publikum og å bevege og røre ved.

Dansekompaniet Frikar kom til finalen i TV2-programmet Norske talenter, med tradisjonell lausdans og halsbrekkende akrobatikk. Hadde noen gjettet det? Kompaniet har nå eget management, mengder av oppdrag og er forbilder for en hel generasjon dansere.

Egil Bakka er blitt utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St Olavs Orden for sin innsats for folkedanstradisjoner. Ordensoverrekkelsen finner sted senere i høst. En medalje til til Egil for en fantastisk innsats gjennom et helt liv for å bevare og videreføre folkedanstradisjonene i Norge.

Folkemusikken er mer synlig, folkemusikerne og sjangeren vår er i vekst. Det drives opplæring - vi ser det i søknadene til tiltaksmidlene at det er stor aktivitet i mange lokale spel- og danselag - det rekrutteres nye utøvere og vi når nye publikumsgrupper.

Gratulerer!

Som for idrettsutøvere, så også for oss; ett gull gir smak på mer gull... Vi vil mer, vi vil bedre, vi vil høyere. Hvorfor "vi" og "oss" her? Jeg har da ikke tatt noe gull?! Jeg spør: Har disse medaljene kommet på grunn av eller på tross av folkemusikkens institusjoner og organisasjoner og det arbeidet vi driver? Her er det trolig mange svar, i alle fall to, og svarene vil være subjektive og ulike fra hvor hver av oss befinner seg. Jeg holder på et "vi".

Jeg har lyst til å peke på noen av de mekanismene jeg mener er viktig for at "vi" skal ta flere gull i de kommende åra:
Løkenutvalget sine rapporter og Stortingsmelding 21 Samspill som kom i vår, plasserer folkemusikken i nært slektskap med andre musikksjangre og baserer politiske og økonomiske virkemidler på likestilling mellom sjangerne. Samtidig blir det pekt på sjangernes egenverdi og særlige behov.

Vi må spille videre på likestillingen og respekten mellom sjangere og hver sjangers særlige behov.

Eksempler på særtrekk for folkemusikken kan være den sterke tilknytningen til et sted; være seg ei bygd eller en region, og behovet for at musikere og dansere kan bo og virke i disse lokalmiljøene. Et annet er behovet for instrumentmakere av tradisjonelle instrument, og et tredje opprettholdelse av et sosialt miljø i tilknytning til sjangeren som ivaretar dansen som del av musikken. Disse særtrekkene og behovene finnes ikke på samme måte innenfor for eksempel jazz og rock. Men disse sjangerne har sine særbehov på lik linje med oss. Ved å samarbeide med institusjoner og organisasjoner i andre sjangre øker vi forståelsen og respekten for hverandre. Det gir oss mulighet til å være samkjørt på felles saker og ha respekt for hverandres særtrekk.

En ny generasjon folkemusikere, som er utdannet folkemusikere, vokser fram. Vi har nå et 30-talls personer som har folkemusikk som profesjon. Dette betyr ikke at utøverne nødvendigvis er bedre enn de folkemusikerne som har sitt yrke innenfor andre fag enn musikk, men det betyr at disse ikke har noen annen utdanning enn musikken og utøving av denne - de har bestemt seg for å satse på et yrkesaktivt liv som musikere.

Vi må som miljø bidra til at det skal være mulig for et antall folkemusikere å leve som folkemusikere; være seg i offentlige stillinger vi jobber politisk for å få på plass, eller som freelancere der våre organisasjoner og institusjoner er sentrale i ei rekke av oppdragsgivere.

Det betyr at folkemusikkorganisasjonene og - institusjonene må ha visjoner for folkemusikken langt fram i tid, se sammenhenger og ikke minst argumentere for det offentliges ansvar. Vi har nå to utøverutdanninger på master/diplom-nivå der studentene har rett til statlig studiefinansiering. Det betyr også at det offentlige må ta ansvar for at denne fagutdanningen gir mulighet for å utøve yrket sitt etter gjennomført utdanning. Det er umulig at et freelance-marked skal betjene flere generasjoner yrkesmusikere. Vi trenger offentlige folkemusikkstillinger som primært er utøvende.

På samme måte har vi som miljø ansvar for å gi betalte oppdrag, ikke bare fordi det er hyggelig med musikk, men rett og slett for å gjøre at folkemusikere får bruke mest tid på det de er utdannet til; å utvikle seg som musikere, utvide og utdype repertoar, og - blant annet - holde konserter.

Vi har bikka et nytt årtusen. Det blir flere og flere år siden gammaldans var mote, eller at det var noe man lærte på fest på ungdomshuset på julefesten. Både bygdedansen og gammaldansen er fortsatt i levende tradisjon, men dansen lever innafor organiserte miljø og disse miljøene er også ganske lukka. Musikken har helt andre forutsetninger for å være mer utadretta og nå utenfor seg selv.

Vi må erkjenne at folkemusikk og - dans er fullstendig knytta til hverandre. Dansen er helt avhengig av musikken, musikken ikke i samme grad like avhengig av dansen. Skal vi ha som mål at dansen skal eksistere som levende tradisjon må institusjonene og organisasjonene - det organiserte folkemusikkmiljøet - ha visjoner for framtida og bygge strukturer for opplæring og ikke minst sosiale møteplasser der dansen er en naturlig del.

Det var vestlandskappleik sist helg. Her møttes minst tre generasjoner til kappleik og fest. Slike arenaer blir viktigere og viktigere for å holde liv i den sosiale dansen og sikre at unger lærer av de eldre, at dansen lever og utvikler seg. Vi kan ha mange kurs og opplæringstiltak, men uten et levende sosialt miljø med den uorganiserte dansen som kjerne, har kursa i seg sjøl mindre verdi. En dansefest dukker ikke opp av seg sjøl, vi trenger lokale ildsjeler, organiserte lag og nasjonale organisasjoner som legger til rette.

Rettighetsforvaltning, den tradisjonelle musikken sin posisjon helt utenfor det verna feltet og reglene her, og digitalisering av musikk og publisering på internett har fått og vil få store konsekvenser for musikkbransjen. Folkemusikken er fortsatt svevende utenfor all rettighetsforvaltning, og arkivene utfordres i forholdet mellom tilgjengelighet og hensyn til kilder og forvaltning av disses rettigheter.

Vi må holde fram arbeidet med å finne fram til en forvaltningsform for den tradisjonelle musikken. Vi må sikre at vi har folkemusikkarkiv som fungerer som redskap for tradisjonsoverføring og kunnskapsbank, og at disse har ressurser til å bli et kunnskapssentrum innenfor sin region/ fagområde.

At folkemusikkarkiva har formalisert et tettere samarbeid er ett viktig element for å få økte bevilgninger til sektoren og sikre at arkiva kan være naturlige sentrum for tradisjonsoverføring og kilde for kunnskap.

Rettighetsforvaltning og tradisjonsmusikken må igjen på kartet. Saken har blitt jobba med fra ulike vinklinger. Saken er ikke noe særnorsk, problemstillingene er internasjonale og i andre deler av verden er nok tradisjonsmusikken mer utsatt enn i Norge, hvor vi tross alt har et sterkt og konserverende miljø og en bransje som passer på.

Det finnes langt flere viktige saker som vi - organisasjoner, institusjoner, enkeltpersoner - også kalt "folkemusikkmiljøet" må løfte opp og arbeide med på mange plan. Mekanismene er i stor grad at alt henger sammen med alt.

Vi har vært gjennom en 20-års periode der motsetninger og også et ganske konfliktfylt miljø har vært drivkraft og skapt mange prosjekter. Situasjonen har fra flere hold blitt kaldt sunn konkurranse, og jeg tror også konkurransen har vært positiv på mange felt. Jeg vil likevel mane til å la kjepphester ligge og at vi prøver å se de store sammenhengene sammen. Jonas Gahr Støre har sagt at "dialog er de modiges strategi". Jeg håper vi alle kan være modige nok til å gå i dialog og se framover og ikke være redde for å se etter nye løsninger, nye strategier, nye visjoner. Folkemusikkmiljøet er nok kjent for å være ganske smålåtne. La oss tenke stort - la oss tenke og skape sammen!