Reisebrev fra Kirkenes

Vår FFoU leder og danseforsker Tone Myrvold har vært på reise til vårt nordligste fylke og forteller i dette reisebrevet om anledningen, konteksten og opplevelsene.

Noen refleksjoner må ut fra et fylt hjerte. Jeg har vært på en av de jobbreisene som setter spor og gir minner for livet – en opplevelsestur der både folkene, aktivitetene og området har gjort sterkt inntrykk. Sør-Varanger, Øst-Finnmark.

I disse tidene, preget av beredskap og en verdenssituasjon vi knapt har sett maken til, kjentes det sterkt og betydningsfullt å være der. Å få lov til å fasilitere forsoning i praksis på dansegolvet, og samtidig vise bilder og refleksjoner fra dette arbeidet til hele museums-Norge og statssekretæren, ga en opplevelse av mening og relevans.

NOUen Musikklandet anbefaler:

«I møte med historisk urett – som fornorskingspolitikken, tap av språk og fortrengning av kulturuttrykk – er det avgjørende at staten viser vilje til å gjenopprette tillit og verdighet. Musikk og dans er i denne sammenheng mer enn estetiske uttrykk – de er bærere av erfaring, fellesskap og framtidstro. Å gi disse uttrykkene plass, rom og ressurser, er dermed ikke bare kulturpolitikk. Det er også en del av et større arbeid for demokrati, likeverd og kulturell bærekraft.

Anbefaling: Stimulere til etablering av partnerskap og nettverk mellom folkemusikkmiljøer og samiske og nasjonale minoriteters musikkmiljøer»

Det nasjonale museumsmøtet omhandlet museer som motmakt i politisk spill. Jeg ble invitert til å delta i en sesjon som tok for seg kunst og kultur som forsonende, transnasjonal samarbeidsarena. Jeg er takknemlig for å få lov til å dele fra to eksempler fra grenselandområder som begge forteller om transnasjonale arenaer for å møtes i kunsten og gir oss innblikk andres perspektiver og opplevelser, og hvor også statssekretær for kultur og likestillingsdepartementet Trude Storheim bidrog med en flott innledning.

Filminnspilling i Neiden

Å få lede en gruppe med dansere, koreografer, fagpersoner og musikere i et slikt unikt samarbeid gir meg fortsatt gåsehud. Vi var samlet på Aʹvv skoltesamisk museum i Neiden en hel helg. Vi startet med en tur innom Samovarteateret i Kirkenes, der vi møtte engasjementet og energien til daglig leder Bente Andersen – en inspirerende og fin start.

Å danse sammen, lære hverandres danser – nordnorske, kvenske og skoltesamiske – se på arkivopptak og samtale om felles dansehistorie i et fylke som Finnmark, gir perspektiver. Folkemusikk og folkedans har vært og er en måte å forstå mote på, strømninger. Finnmark er et fylke som var sterkt preget av læstadianismen, men som samtidig var et landingssted for nye impulser gjennom fiskere og kontakt med Finland, Russland, De britiske øyer og kontinentet. Området rommer fortsatt sterke tradisjonelle uttrykk, selv om det er et fragmentert stykke land, og derav også fragmentert hva som ble tatt vare på.

Fylket har også tydelige nye impulser og måter å videreføre tradisjoner på. Karhutanssi Dance Company og Aʹvv skoltesamisk museum er to gode eksempler på dette, gjennom danseforestillinger, skolebesøk, kulturskolesamarbeid og egne danseutstillinger som løfter fram vår felles kulturarv.

Nettopp denne felles kulturarven kommer også til uttrykk i gjenfortellinger fra intervjuer og innsamling gjort av Egil Bakka og Arne Wikan på 1980-tallet. Her finner vi sterke og levende beretninger fra mennesker som danset i Finnmark tidlig på 1900-tallet, gjengitt i boka Dansetradisjoner i Finnmark. (den finnes også digitalt tilgjengelig her)

Et par utdrag:

Besøk til andre sida av grensen

Så spilte han for de vi kalte for bolsjevikeran på den andre sida. Det var veldig hyggelig, dem skramla inn penger til spelemannen, så han fikk godt betalt, sånn sett. Utpå natta var det å spasere hjem, men vi va jo fornøyd, vi fikk se andre menneska og se hvordan de dansa.

På den andre sida av grensa var vi hos de russiske militære. De hadde en sånn brakke, golvan var ikke så rar, bare sånne hule planker, men folk dansa no på sin måte. Otto spilte de her norske slageran, og så måtte han spille sånt som dem ville, det han klarte. Det var det vi kalte kerenski og spadespa (pasvikdalen)

På dansefestan var det jo norske folk og finnlendera, og de dansa jo likens. Om russeran dansa no annerledes, det kan æ ikke huske, det trur æ ikke, for dem apa jo etter oss like så mye som vi apa etter dem. Når det ble spilt en slått, så dansa vi jo den, selv om vi dansa med en russer, en finnlender eller en norsk, det ble jo det samme det. Takten hadde dem jo alle sammen, det var hovedsaken, vet du.

Dans i stuene i Øvre Pasvik

Vi samlas jo både fra Finland og Norge, vet du, det var Seinonen sine , Sarre sine og flere finske navn, og nån skolte(samiske) jenter og.

For noen dansetradisjoner er arkivene avgjørende. Ved senteret har vi et rikt og mangfoldig arkiv – med mye kvensk og skogfinsk materiale, noe sørsamisk, men mindre skoltesamisk. På finsk side er det gjort omfattende arbeid med skoltesamiske dansetradisjoner, blant annet av danseforsker Petri Hoppu, en tidligere mentor fra studietiden.

Formålet med dansesamlingen i Neiden var å produsere instruksjonsvideoer for sju ulike danser, for å gjøre dem tilgjengelige for nye generasjoner gjennom inspirerende og kunnskapsrike formidlingsformer – til museer, kulturskoler og lokalmiljø. Vi arbeidet med å gå tilbake til arkivfilmene, undersøke steg, svikt, musikk og rytme, og reflektere over hva vi låner, hva vi utvikler, og hva vi gir tilbake - hvilke historier vi tar med oss videre. Men viktigst er at vi løfter fram. Dette er en viktig del av vår felles historie.

Dansene vi arbeidet med inkluderte kvensk kerenski, karhutanssi (bjørnedansen), polkka og spade-spa – samt den skoltesamiske varianten patespa – i tillegg til skoltesamisk Ka’drel og obsikruugi. I skoltesamisk tradisjon omtales Ka’drel, obsikruugi og patespa som leker, ikke danser. Det gjenspeiler hvordan de videreføres: som sosiale leker i fellesskap, der det viktigste er å ha det gøy.

Sydisdansen

Sydisdansen er en levende del av den samiske dansearven og vokste fram som en del av gammeldansbølga på 1970-tallet. Den har utviklet seg i tett samspill med samtidige populære pardansformer som reinlender, snoa, vals, polka, masurka, bugg og swing. Dansen har hatt kontinuitet i samiske miljøer, og mange opplever stolthet og sterk tilhørighet til tradisjonen. Den beskrives som både en levende dansetradisjon og en samisk versjon av en pardans med røtter i foxtrot og swing.

Jeg har vært heldig og fått høre de artigste og nydeligste historiene fra dansegolvet på Ankarede. Jeg observerer at dansen danses av flere generasjoner, på hver sin måte. Flere av sydisdanserne har også svært gode gammeldanskvaliteter, og er riktig så dyktige samdansere.

På scena til museumsNorge fortalte jeg også om den unike prosessen vi hadde på Snåsa i høst, eller mer en opplevelse, hvor vi leita oss fram til riktig måte å fortelle om og videreføre kunnskap om og i sydisdansen. Vi leita fram fine kroppslige beskrivelser av hvordan det kjennes å danse sydisdans. Gjennom å veksle på å diskutere, utveksle erfaringer og historier, svare på spørsmål fra nysgjerrige fagkonsulenter og å danse med både nye og gamle dansepartnere, fikk deltakerne ulike måter å kjenne på og beskrive bevegelsene og musikken de utførte. Uten å bryte dansen ned i grunnsteg og tellemønster ble det helt tydelig for oss hvordan man danser musikken, og ikke danser til musikken. Dette ble utgangspunktet for et to-timers sydisdansekurs dagen etter, åpent for publikum. Publikum fikk oppleve luksusen med å lære av hele 10 gode danseinstruktører!

Jeg fortalte om å få tilbakemedling på at prosjektets prosess og fasiliteringsmetodikk har hjulpet sydisdansere til å se på seg selv som viktige tradisjonsbærere. Akkurat det beriker mitt forhold til det som allerede er verdens beste jobb.

Kama muta -  en sosial- relasjonell emosjon

Gjennom å danse sammen oppnår vi noe mer. Vi får oppleve det som i forskningen kalles kama muta. Forskere ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo beskriver dette som en sosial -relasjonell emosjon. Kama muta er et begrep fra sanskrit som betyr å bli "rørt av kjærlighet". Det beskriver den plutselige, intense, positive følelsen av fellesskap, tilhørighet eller dyp beundring, ofte ledsaget av fysiske reaksjoner som tårer, varme i brystet eller gåsehud. Følelsen motiverer til sosial tilknytning og forsterker bånd mellom mennesker.

Et felles møtested skaper samhold – på tross av ulike sjangre og kulturhistorie. Det bygger forsoning og knytter linjer og forbindelser mellom mennesker. Dans og musikk fungerer som et lim i samfunnet: det skaper relasjoner, mestring og glede gjennom noe så enkelt og grunnleggende som å holde hender, smile og gjøre noe aktivt og positivt sammen - kjernen i god folkehelse.

Jeg er takknemlig for å få arbeide med å fremme noe som skaper bånd mellom mennesker. Dersom mennesker i konflikt kunne danse sammen, holde hender i felles rytme, ville det kanskje vært mindre misnøye i verden. Å være trygg i egen tradisjon gir rom for å møte andres med åpenhet og toleranse. Å løfte fram, framsnakke, dele, låne og la seg berøre er tegn på sunne prosesser – både for forsoning og beredskap.

Det var også viktig å kunne løfte fram, i samtale med blant andre statssekretær Trude Storheim og andre innledere i sesjonen på Det nasjonale museumsmøtet i Kirkenes, at dialog må følges av handlekraft. Norsk senter for folkemusikk og folkedans – hvor jeg har hatt gleden av å jobbe siden studietiden – er en slik aktør. Senteret støtter Sametingets arbeid med å løfte fram prosessen mot etableringen av et institusjonelt hjem for joik. Sametinget er prosjekteier, og Senteret er en aktiv støttespiller og heiagjeng i dette viktige arbeidet.