Folkedans og folkemusikk som kulturell beredskap

Skrevet av: Tone Ingvaldsen

Teksten er basert på en panelsamtale under Kulturytring 2025 i Drammen. I samtalen deltok medlem av NOU-utvalget for Musikklandet Lene Furuli, – seniorrådgiver i Kulturtanken og leder for samfunnsoppdraget barn og unge i Forskningsrådet Solveig Korum , danser og koreograf Sigurd Heide, kreativ produsent, musiker og prosjektleder Anders Eriksson, og direktør for samfunn og arena i Kulturdirektoratet Torbjørn Urfjell. Samtalen ble ledet av leder for forskning, formidling og utvikling hos Norsk senter for folkemusikk og folkedans Tone Erlien Myrvold.

Immateriell kulturarv som del av samfunnsberedskapen

*Foto: Nikolai Grasaasen (Kulturytring)*

I de senere årene har begreper som sosial bærekraft, kulturell motstandskraft og samfunnsberedskap fått en tydeligere plass i kulturpolitikken. I denne sammenhengen framstår folkedans og folkemusikk som viktige kulturelle praksiser som bidrar til fellesskap, identitet og lokal forankring. Tradisjonskulturen representerer ikke bare kulturarv i historisk forstand, men fungerer også som levende sosiale arenaer der mennesker møtes, deltar og skaper tilhørighet.

Norge har siden 2007 forpliktet seg til å følge UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv. Dette er det i dag Kulturdirektoratet som har ansvar for. De skal iverksette UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven i Norge, og er Kultur- og likestillingsdepartementet sitt fagorgan på dette feltet.

Immateriell kulturarv, handler om tradisjoner, uttrykk og kunnskaper; Immateriell kulturarv kan defineres som levende tradisjoner som blir overført mellom mennesker, og blir derfor også kalt levende kulturarv.

Folkedans og folkemusikk er eksempler på slike praksiser. De eksisterer ikke først og fremst som objekter som skal bevares, men som aktiviteter som må brukes, deles og videreutvikles for å overleve. Nettopp denne kollektive og deltakende dimensjonen gjør tradisjonskulturen relevant i et beredskapsperspektiv.

Mennesker vil gjøre ting sammen

Kulturell beredskap handler ikke bare om å bevare kulturuttrykk, men også om samfunnets evne til å opprettholde fellesskap og meningsfull samhandling i møte med kriser eller raske samfunnsendringer. Folkedans og folkemusikk skaper arenaer for sosial interaksjon på tvers av alder, kjønn, bakgrunn og geografi.

Gjennom dans, samspill og felles repertoar utvikles felles erfaringer av:

å gjøre noe sammen: styrker vår sosiale kompetanse

koordinativ kunnskap: som også styrker våre kognitive ferdigheter

tilhørighet: som skaper fellesskap.

I en tid preget av digitalisering og økende individualisering kan slike fysiske møteplasser få særlig betydning. Tradisjonskulturen gir rom for aktiv deltakelse framfor passiv konsumering av kultur. Dette er noe vi kan gjøre sammen; uten skjermer, internett og strøm.

Samtidig har tradisjonsmusikken en viktig intergenerasjonell funksjon. Kunnskap, sanger, danser og spillestiler overføres mellom generasjoner og knytter barn og unge til både lokalsamfunn og historie. Dermed fungerer kulturuttrykkene også som identitetsbærere og stabiliserende faktorer i samfunnet.

Mangfold og levende tradisjoner

Folkedans og folkemusikk i Norge må forstås som dynamiske og mangfoldige tradisjoner. Kulturuttrykkene har historisk vært preget av kontinuerlig kulturell utveksling mellom norske, samiske, kvenske og internasjonale impulser. Tradisjonene er derfor ikke statiske nasjonale symboler, men levende praksiser som stadig utvikles gjennom møter mellom mennesker og miljøer.

Denne forståelsen er viktig i en tid der kultur også kan brukes politisk for å skape skiller mellom grupper. Et åpent og mangfoldig syn på tradisjonsmusikk kan bidra til å styrke kulturens rolle som inkluderende fellesskapsarena, heller enn som et ekskluderende identitetsprosjekt.

Kunst og kultur er et av de store slagvåpnene som kan brukes i disharmonisering av et samfunn hvis ulike grupper settes opp mot hverandre, så det er et viktig aspekt at man kan ha et bredt perspektiv på hva som rommer folkemusikk og folkedans i Norge.

Frivillighetens betydning

Tradisjonsmusikken er i stor grad avhengig av frivillige miljøer, lokale møteplasser og uformelle fellesskap. Selv om profesjonelle institusjoner og utdanningsmiljøer har bidratt til høy kunstnerisk kvalitet og økt synlighet, er det fortsatt de lokale lagene, øvingsrommene, dansefestene og kulturhusene som utgjør grunnmuren i feltet.

Det er nettopp i spenningsfeltet mellom institusjonalisering og frivillighet at mye av tradisjonskulturens vitalitet oppstår. Dersom kulturpolitikken i for stor grad tilpasses profesjonelle institusjoner og kompliserte støtteordninger, kan terskelen for lokal deltakelse bli for høy. Her har institusjonene et viktig rammeverk å forholde seg til i arbeidet med levende kulturarv, UNESCO konvensjonen fra 2003 for levende kulturarv. Den fremmer For tradisjonsmusikken er fleksible ordninger og lokale initiativ avgjørende for å opprettholde aktiviteten.

Kommunenes ansvar

Kommunene har i den nye Kulturloven et særlig ansvar for å legge til rette for kulturell deltakelse og levende lokalkultur. Sammen med staten og fylkeskommunen skal de fremme et bredt og tilgjengelig kulturliv. Dette innebærer også å anerkjenne folkedans og folkemusikk som viktige ressurser i arbeidet med inkludering, livskvalitet og sosial bærekraft.

For å styrke den kulturelle beredskapen er det behov for bedre samordning mellom skole, kulturskole, frivillighet og kommunale tjenester. Mange kulturmiljøer opplever i dag manglende samarbeid mellom ulike sektorer, til tross for at kommunen ofte har ansvar for både skole, kulturskole, fritidstilbud og støtteordninger.

Kommunene kan i så måte spille en viktig rolle ved å legge bedre til rette for møteplasser og øvingsarenaer, være et bindeledd mellom ulike instanser og sikre barn og unge tilgang på kulturaktiviteter. Med nasjonal og regional forankring kan kommunene støtte opp tradisjonsmiljøene, lokal immateriell kulturarv og inkludere kultur som en del av den kommunale beredskapen og folkehelsearbeidet.

Særlig arbeidet med inkludering av barn og unge framstår som sentralt. Kulturaktivitet kan bidra til å forebygge utenforskap og skape trygge fellesskap der flere opplever mestring og tilhørighet. Paragraf 31 i Barnekonvensjonen sier ikke bare at barn og unge har rett til fritidstilbud, men rett til å gjøre noe de faktisk er interessert i. Det tradisjonen har en særstilling med i den forbindelse er å skape aktiviteter på tvers av generasjoner som knytter barn og unge til historien, fellesskapet og gir en tilhørighet til plassen man bor og vokser opp.

Sterkere sammen

Folkedans og folkemusikk er altså mer enn kulturhistoriske uttrykk. De er levende praksiser som skaper fellesskap, identitet og deltakelse. I møte med samfunnsutfordringer som ensomhet, polarisering og digital fragmentering kan tradisjonskulturen bidra til å styrke både sosial bærekraft og samfunnets samlede beredskap.

Gjennom å samle mennesker i felles aktiviteter gir folkedans og folkemusikk erfaringer av samarbeid, identitet, nærhet og tilhørighet. Nettopp de faktorene som gjør at kultur kan forstås som en viktig del av samfunnets grunnleggende motstandskraft.