Hvilke muligheter kan internasjonalt samarbeid og finansiering gi folkemusikk-og folkedansfeltet i Norge ?

Kultur- og likestillingsdepartementet - Norge v/ statsråd Lubna Jaffery inviterte til dialog - og informasjonsmøte om det nye EU prosjektet Agora EU. Norsk senter for folkemusikk og folkedans deltok i panelet med Tone Erlien Myrvold, foreslått inn av Kreativt Europadesken i Norge. Hun snakket om og fokuserte på våre erfaringer med å delta i et Kreativt Europaprogram og viktigheten av at Norge har muligheten til å samarbeide med andre europeiske land i slike prosjekter videre.

Senteret inviterer alle som har tanker om hvorfor EU-prosjekter og EU -støtte er viktig for folkemusikk- og folkedansfeltet i Norge til å sende oss uformelle og formelle innspill innen fredag 5.juni.

Vi sender inn et felles høringssvar mandag 8.juni.

Send på epost til Tone Myrvold.

Her er spørsmålene Kultur- og likestillingsdepartmentet ønsker svar på:

1. Hva vil norsk deltakelse – eller manglende deltakelse – i AgoraEU bety for din sektor og/eller din organisasjon? 

2. Er det særskilte problemstillinger Norge bør være oppmerksomme på i denne sammenheng?

Noen betraktninger fra Sff

Senterets erfaringer fra arbeidet med internasjonalt samarbeid innen folkemusikk, folkedans og immateriell kulturarv er hvor viktig det er å jobbe fram tillit i den gjensidige avhengigheten mellom aktørene i feltet. Dette gjelder særlig forholdet mellom institusjoner, organisasjoner, profesjonelle kunstnere og lokale utøvere og lokale miljø. For at feltet skal utvikle seg bærekraftig, må det etableres strukturer som ikke bare styrker institusjonene, men også sikrer at ressurser og midler når enkeltutøvere og lokale miljøer. Dette handler i stor grad om å bygge tillit og forståelse på tvers av nivåer, og om å anerkjenne at hverdagskulturen – slik som lokale dansefester og uformelle møteplasser – er like viktig som de formelle strukturene.

Erfaringene viser at gode løsninger ofte ligger i balansen mellom store og små aktører. Det er behov for administrativ kapasitet og drift på institusjonsnivå, samtidig som det må settes av midler til kontinuerlig aktivitet i lokalmiljøene. Nettopp disse hverdagslige arenaene er avgjørende for rekruttering, videreføring og levende praksis. Samtidig kan samarbeid være utfordrende, særlig når aktørene opererer i ulike kontekster og med ulike forutsetninger. Her blir kulturkunnskap, gjensidig respekt og tydelig kommunikasjon sentrale faktorer.

Internasjonale prosjekter, som Dance-ICH, har vist betydningen av nettverk, erfaringsdeling og felles refleksjon. Gjennom samarbeid på tvers av ni land og flere case-studier over flere år, har man utviklet kunnskap om hvordan man kan fasilitere deltakende dansepraksiser i ulike kontekster. Dette har resultert i konkrete verktøy, som håndbøker, retningslinjer og metodiske tilnærminger, samt etablering av forskningssamarbeid og felles europeiske arenaer for utvikling. Ikke minst har det bidratt til å synliggjøre hvordan institusjoner kan inkludere levende praksiser, som dansefester, i sitt formidlingsarbeid.

Et sentralt aspekt ved dette arbeidet er kunnskapsutvikling. Internasjonalt samarbeid gir mulighet for sammenligning og utvikling av en felles forståelse av utfordringer og løsninger. Gjennom faglige diskusjoner og praksisbasert arbeid utvikles det beste praksiser som kan løftes til et europeisk nivå, blant annet i dialog med UNESCO og andre internasjonale rammeverk. Dette bidrar til økt legitimitet for feltet og styrker mulighetene for videre finansiering, blant annet gjennom EU-midler.

Samtidig har denne typen samarbeid viktige ringvirkninger. Det bidrar til kompetanseheving, kunnskapsdeling og utvikling av profesjonelle nettverk som er avgjørende for langsiktig kulturarvsarbeid. Det styrker også forståelsen av europeisk fellesskap – ikke bare gjennom politiske strukturer, men gjennom konkrete møter mellom mennesker, praksiser og tradisjoner. Begreper som toleranse, trygghet og motstandskraft utvikles i slike møteplasser, hvor man lærer å se seg selv i lys av andre.

I denne sammenhengen blir spørsmålet om norsk deltakelse i AgoraEU særlig relevant. AgoraEU representerer en mulighet for å styrke koordineringen av kulturpolitikk og samarbeid på europeisk nivå, med særlig vekt på kulturarv og deltakende praksiser. For feltet folkemusikk og folkedans vil norsk deltakelse kunne bidra til økt tilgang til kunnskap, nettverk og finansieringsmuligheter, samt gi en plattform for å synliggjøre norske erfaringer og modeller internasjonalt.

Manglende deltakelse kan derimot føre til at Norge mister innflytelse i utviklingen av europeisk kulturpolitikk, og at feltet i mindre grad får tilgang til relevante ressurser og samarbeidsarenaer. Erfaringene fra prosjekter som Dance-ICH viser tydelig at internasjonalt samarbeid ikke bare gir faglig utvikling, men også bidrar til å bygge strukturer for bærekraftig videreføring av immateriell kulturarv. Dette gjelder særlig utviklingen av møteplasser, nettverk og metoder som kan videreføres også etter at prosjektmidlene er brukt opp.

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på utfordringer knyttet til ulikhet mellom land og aktører. Forskjeller i ressurser, organisering og kulturpolitisk kontekst kan gjøre samarbeid krevende. Dette stiller krav til fleksible modeller og en bevissthet rundt hvordan man kan sikre inkludering og relevans for både store institusjoner og små, lokale miljøer.

Samlet sett peker erfaringene på behovet for en helhetlig tilnærming til kulturarvsfeltet, hvor både institusjonelle strukturer og levende praksiser ivaretas. Internasjonalt samarbeid, som gjennom AgoraEU, kan være en nøkkel til å utvikle denne balansen videre, og til å styrke både nasjonale og europeiske økosystemer for folkemusikk, folkedans og immateriell kulturarv.

• Her kan du lese hva Tone Myrold sa i panelsamtalen som du kan lytte til her.

Norsk senter for folkemusikk og folkedans er et 53 år gammelt fag- og formidlingssenter lokalisert i Trondheim. Senteret har et av Nord-Europas største arkiv på audiovisuelt materiale innen tradisjonsdans og tradisjonsmusikk. Vi har nettopp avsluttet et mellomstort Creative Europe-kulturprosjekt med ni partnere fra seks land. Det har gjort at vi har fått mulighet til å jobbe både sammenlignende og samarbeidende med svært sterke europeiske samarbeidspartnere og institusjoner.

I vårt representantskap er det over 70 institusjoner og organisasjoner, som til sammen representerer et stort felt i Norge av utøvere, grupper, enkeltindivider, artister, organisasjoner og institusjoner. På samme måte som i vårt Creative Europe-prosjekt har vi fått jobbe med å bygge tillit mellom institusjoner og grasrotnivået – hverdagskulturen, rett og slett.

Det er nettopp dette jeg vil trekke fram i dag. Det handler om møteplassene vi har fått mulighet til å skape. Tre–fire museer, tre–fire forskningssentre og universiteter, samt noen rene NGO-er for levende kulturarv, har fått møte frivilligheten, artister og kulturpolitikken, og sammen samskapt gode løsninger for videreføring av levende kulturarv. For hva er det UNESCO internasjonalt er opptatt av når det gjelder levende kulturarv og listeføring? Jo, det er gode praksisløsninger som kan løftes fram på «Good Practice»-listen.

Dette har vi fått jobbe med sammen med alle partnerne gjennom fire år. I starten møttes rundt 30 personer jevnlig for kunnskapsheving og deling. Vi har samskapt seks caser i et ganske likestilt prosjekt. Vi har ledet prosjektet, men alle de andre landene har fått gjøre det samme.

Etter halvannet år med samskaping fant vi det vi kan kalle en «europeanness», og vi har produsert utstillinger som har stått i ett år ved hver institusjon. Utstillingene handler om folkemusikk og folkedans, men også om utøvelsen og møteplassene – som er selve kjernen.

Vi har også utviklet en digital utstilling med filmer og pedagogisk materiale, som vi har delt direkte med skoler, neste generasjon og vårt rekrutteringsgrunnlag. Vi har laget en forskningspublikasjon med tolv artikler, samt utviklet retningslinjer og håndbøker for hvordan man kan samskape med miljøer for levende kulturarv – der utøverne er viktigere enn de som jobber i prosjektene.

Gjennom legitimiteten i EU-midler har vi fått testet ut hvordan dette faktisk kan fungere i praksis. Det som da blir viktig for norsk deltakelse, er nettopp å se dette: å få med hele spekteret, fra enkeltutøvere på grasrota til institusjoner, og hvordan man kan samarbeide godt i et nedenfra-og-opp-program slik Creative Europe er. Man slipper å gå veien om hva som nødvendigvis er de viktigste forskningsprosjektene, men bygger prosjektene ut fra hva som faktisk trengs. På den måten kan man virkelig jobbe med toleranse, trygghet og motstandsdyktighet. Man må møtes og kjenne hverandre for å oppnå nettopp trygghet og toleranse – som igjen er nødvendig for å utvikle en europeisk fellesskapsfølelse.

Det ligger også en trygghet i å møtes gjennom EU-midler sammen med andre partnere i faglige diskusjoner, og kunne bringe dette videre opp i systemet.