Knutepunkter og kraftsentre – slik bygger vi levende miljø

Skrevet av: Tone Ingvaldsen

Innenfor folkemusikk og folkedans har flere miljøer i Norge over flere år utviklet praksiser som illustrerer hvordan økosystem- og nettverkstenkning kan skape bærekraftige strukturer for rekruttering, kunnskapsoverføring og lokal forankring.

På Riksscenen i Oslo under “Dans, dans, dans 2025” ble fire paneldeltakere invitert for å fortelle om arbeidet de har vært med på for å skape gode metoder for rekruttering og nettverksbygging.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i panelets presentasjoner og samtaler. Panelet bestod av: Hind Helene Harira - Direktør, Setesdalsmuseet, Sturla Eide - Laust og fast, Trøndelag, Silje Risdal Liahagen - Oslomiljøet og Tone Ingvaldsen - Oslo og Nord-Norge.

Tone Ingvaldsen, Silje Risdal Liahagen, Sturla Eide, Hind Helene Harira. Dans, dans, dans 2025.

Foto: Sff

Økosystemet som ramme

Det er stadig behov for samarbeid på tvers av miljøer, institusjoner og geografiske grenser. Gjennom eksempler fra Setesdal, Trøndelag, Oslo og Nord-Norge fremtrer et sett av felles prinsipper for hvordan samarbeid kan gi merverdi, ikke bare for enkeltprosjekter, men for hele økosystemet.

Begrepet økosystem viser til et dynamisk samspill mellom aktører, ressurser og kontekster. I et kulturøkosystem forstås ikke institusjoner som isolerte enheter, men som deler av et gjensidig avhengighetsforhold der verdiskaping skjer gjennom relasjoner. I praksis betyr dette at et museum, et spelemannslag eller en leikarring fungerer som noder i et større nettverk – der kompetanse, engasjement og tradisjon flyter mellom aktørene. En node kan defineres som et knutepunkt i et større nettverk. Der økosystemet beskriver helheten, representerer noder de punktene der samarbeidet faktisk realiseres.

I Setesdal har Setesdalsmuseet inntatt en tydelig rolle som node. Folkemusikken og folkedansen fra Setesdal er å finne på UNESCOs verdensarvliste. Museet har inntatt en viktig rolle i praktiseringen av den levende arven i området. Det fungerer både som faglig ressurs, koordinator og en møteplass i et område med få kulturstrukturer. Gjennom samarbeid med skoler, kommuner, frivillige og lokale utøvere skaper museet koblinger mellom tradisjonsbærere, utøvermiljøet og nye generasjoner. Denne koordinerende rollen gir ikke bare et organisatorisk overblikk, men fungerer som en katalysator for å knytte behov og ressurser sammen.

Noder som drivkraft

I Trøndelag illustrerer Spelemannslaget Laust og Fast hvordan en node kan vokse fram nedenfra, drevet av enkeltpersoners faglige initiativ. Gjennom målrettet arbeid med gehørbasert undervisning, repertoarutvikling og foreldreengasjement har laget, med Sturla Eide i spissen, utviklet en modell for lokal forankring som samtidig åpner for regionale synergier. I denne modellen er tilpassede læringsformer, felles repertoar, sosiale møteplasser og varige strukturer viktige. Enkeltpersoner er likevel avgjørende, og gjør miljøet sårbart. Det er derfor viktig å forsøke å inngå avtaler med institusjonelle partnere som Kulturskolen for å bygge varige strukturer som er mindre personavhengige. Samtidig er det viktig å bygge et miljø der deltakerne har det gøy, lærer noe de får bruk for, og blir rustet til å delta i det større folkemusikk-nettverket som aktive musikere.

Noden fungerer dermed som et kraftsenter i et større nettverk, og viser hvordan små miljøer kan oppnå stor gjennomslagskraft når de kombinerer faglig fordypning med sosial inkludering.

Nettverk som bærekraftstrategi

I en større geografisk kontekst, slik som i Nord-Norge, er samarbeid på tvers av avstander avgjørende. Her beskrives et nettverk av noder – festivaler, kulturskoler, utøvere og ildsjeler – som sammen skaper et bærekraftig kulturmiljø på tvers av regioner. Festivalen Kalottspel og prosjektet Nordnorsk juniorspellag fungerer som møteplasser der ungdom fra store geografiske områder får delta, lære og utøve tradisjon i fellesskap.

Også her er miljøet avhengig av enkeltpersoner som engasjerer seg. Som holder kontakt med de andre nodene, utveksler erfaringer og repertoar, og har overskudd til å reise langt med gruppen sin for å gi barn og ungdom møteplasser utenfor den lokale noden.

Sosiale strukturer og vertskap som metode

I de mest velfungerende økosystemene balanseres faglig kvalitet og sosial tilhørighet. Miljøet rundt Leikarringen i BUL Oslo illustrerer hvordan et sterkt sosialt vertskap kan være nøkkelen til kontinuerlig rekruttering. Gjennom målbevisst arbeid over tid har Leikarringen utviklet en modell for det sosiale, og det jobbes systematisk med godt vertskap. Alle som kommer inn til Leikarringens øvinger skal bli tatt imot, sett og ønsket velkommen. Over flere år har det utviklet seg en kultur der denne oppgaven ikke bare faller på styret, men sprer seg blant medlemmene.

Dette er et eksempel på hvordan vertskapskompetanse kan forstås som en faglig dimensjon i seg selv: evnen til å ta imot, inkludere og inspirere nye deltakere. I Oslo-miljøet har ulike arenaer, fra kurs og dansefester til nattklubbkonseptet «Blodklubb», fungert som komplementære noder i et større byøkosystem. Her finner man et aktivt samspill mellom institusjoner, frivillige lag og uformelle sosiale arenaer.

Kjernen i dette arbeidet er forståelsen av at kulturarv ikke bare skal formidles, den må praktiseres sammen. Den sosiale dimensjonen blir dermed en bærende del av kulturformidlingen.

Fra teori til praksis

Erfaringene fra disse miljøene viser at økosystem- og nettverkstenkning ikke er et teoretisk ideal, men et praktisk verktøy for å styrke folkemusikk og folkedans som levende kulturarv. Gjennom bevisst bruk av noder, relasjoner og møteplasser skapes strukturer som både ivaretar tradisjon og åpner for nyskaping.

Når institusjoner, ildsjeler og lokalsamfunn inngår i et dynamisk samspill, blir kulturarven ikke bare bevart – den blir delt, utøvd og fornyet. Det er nettopp i dette samspillet mellom mennesker, steder og praksiser at den levende arven finner sin mest bærekraftige form.