Reisebrev fra Mechelen, Belgia med Dance - ICH — Norsk senter for folkemusikk og folkedans

Her er et reisebrev fra Mechelen, Belgia, hvor vi deltok på den første workshopen i det europeiske prosjektet "Dance as Living Heritage" – et initiativ som utforsker dans som immateriell kulturarv og hvordan den kan integreres i museer og offentlige rom.

Mechelen, 1. februar 2023

Det er en kald vintermorgen i Mechelen, men inne i det historiske biblioteket Predikheren er stemningen varm og energisk. Sammen med deltakere fra Norge, Belgia, Slovenia, Romania, Hellas og Ungarn, deltar Norsk senter for folkemusikk og folkedans her som prosjektleder for prosjektet Dance-ICH. Målet med dette treårige prosjektet er å utforske hvordan dans kan fungere som levende kulturarv – ikke bare som noe som vises frem, men som noe som leves og deles.

Vi skal tilbringe 5 dager sammen, de 9 partnerne som deltar i prosjektet, tre dager på konferanse og 2 dager med partnermøter.

Vår egen prosjektleder Tone Erlien Myrvold åpner med en påminnelse: Vi er privilegerte som får jobbe med dans – et uttrykk som både bærer tradisjoner og skaper fellesskap. Hun oppfordrer oss til å tenke nytt om hvordan dans kan formidles i museer, ikke som statiske utstillinger, men som dynamiske, deltakende opplevelser.

Første konferansedag dykker vi ned i begrepet "immateriell kulturarv" (ICH), slik det er definert i UNESCOs 2003-konvensjon. Jorijn Neyrinck fra det belgiske nettverket for immateriell kulturarv understreker viktigheten av å involvere lokalsamfunnene – de som faktisk danser – i bevaringen av denne arven. Hun påpeker at det ikke handler om å fryse tradisjoner, men om å la dem utvikle seg gjennom aktiv deltakelse.

Marc Jacobs, professor i kritiske kulturarvsstudier ved Universitetet i Antwerpen, introduserer begrepet "CGIs" – "communities, groups and individuals" – og argumenterer for at det er disse aktørene som må stå i sentrum for bevaringsarbeidet. Han fremhever at dans som kulturarv er i kontinuerlig utvikling og må forstås som en levende praksis snarere enn et fastlagt arkiv.

På dag to får vi inspirerende eksempler på hvordan dans kan integreres i museumsrom. Tone Fegran og Helle Singsaas fra Ringve Musikkmuseum i Trondheim deler erfaringer med å bruke dans som en del av utstillingene – fra folkemusikk til programmer for personer med demens. De understreker viktigheten av å involvere profesjonelle dansere og skape rom for lek og kreativitet, både for publikum og ansatte.

Prosjektleder og forsker Tone Erlien Myrvold utdyper hvordan museer kan fungere som fasilitatorer for dans, ikke som eksperter som bestemmer hva som skal vises. Hun argumenterer for at museer bør invitere til et mangfold av danseuttrykk og la publikum være medskapere i opplevelsen.

Rebeka Kunej fra Slovenias vitenskapsakademi presenterer en casestudie om Kolo-dansen i Metlika, Slovenia. Hun viser hvordan dansen har overlevd gjennom ulike historiske perioder ved å tilpasse seg og bli en del av kulturelle institusjoner. I dag lever dansen videre gjennom nye initiativer, som videoer med skolebarn og digitale prosjekter under pandemien.

Workshopen avsluttes med en diskusjon om hva det betyr at dans er "levende kulturarv". Er det nok at dansen reaktiveres fra arkiver, eller må den være en aktiv praksis? Svaret er nyansert: Nye danser oppstår, tradisjonelle danser bevares, og begge kan eksistere side om side, inspirere hverandre og utvikle seg sammen.

Etter tre dager med samtaler, dans og refleksjon, reiser Sff hjem med en dypere forståelse av dansens rolle som levende kulturarv. Det handler ikke bare om å bevare trinn og rytmer, men om å skape rom for fellesskap, deltakelse og kontinuerlig fornyelse.