To sterke og berørende dager på Finnskogen, der over 40 tradisjonsbærere, utøvere, forskere, studenter og kulturarbeidere møttes for å dele kunnskap, erfaringer, musikk, dans og historier fra urfolks og nasjonale minoriteters levende kulturarv. Norsk senter for folkemusikk og folkedans reiser hjem ydmyk, takknemlig og berørt av menneskemøtene, åpenheten og viljen til å lytte og lære av hverandre. De ulike fortellingene forsterket hverandre uten at forskjellene forsvant. Kanskje er det nettopp dette vi kan ta med oss videre i forsoningsarbeidet: å gi rom for flere perspektiver og forståelser samtidig, med respekt for hverandres historier og kunnskap. Som fasilitatorerer for levende kulturarv, forskere og ansatte ved kulturarvinstitusjoner har vi et særlig ansvar for å bidra til likeverdige møter og samarbeid. Disse dagene minnet oss om betydningen av å møtes rundt bålet – for å tenne ilden, dele kunnskap og holde den levende. Nedenfor deler vi åpningstalen fra seminaret, arrangert av Norsk folkemusikklag og Norsk senter for folkemusikk og folkedans 2.–3. november 2026.
Åpningstale – Urfolk og nasjonale minoritetar sin dans og musikk
Kjære alle sammen – forskere, tradisjonsbærere, musikere, dansere, kunstnere, pedagoger, museums- og arkivansatte, og alle dere som på ulike måter arbeider med musikk, dans og levende kulturarv.
Hjertelig velkommen til seminaret Urfolk og nasjonale minoritetar sin dans og musikk, som Norsk folkemusikklag og Norsk senter for folkemusikk og folkedans arrangerer sammen her på Finnskogen.
Vi vil begynne med å si at vi er både stolte, glade og ydmyke over å ha samlet så mange engasjerte fagpersoner, forskere og tradisjonsutøvere til disse to dagene.
Interessen for seminaret og den gode påmeldingen viser at det er behov for slike møteplasser, der vi kan utveksle kunnskap og erfaringer på tvers av tradisjoner, institusjoner og faglige tilnærminger.
Vi møtes også i en større historisk og samfunnsmessig sammenheng, der vi som arbeider med kulturarv, forskning og kulturinstitusjoner må reflektere over vår egen rolle og vårt ansvar.
Vi ønsker å arrangere dette seminaret med Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid som bakteppe. Vi tror at kunnskap, lytting, gjensidig respekt og faglig utveksling kan være viktige bidrag til forsoningsprosesser.
Vi kommer hit med ulik bakgrunn, ulike erfaringer og ulike kunnskapstradisjoner. Noen har arbeidet med disse spørsmålene gjennom et langt forskerliv. Andre har kunnskap som er overført gjennom familier, lokalsamfunn og generasjoners praktiske utøving. Alle disse kunnskapsformene har en plass her.
Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 har gitt oss et omfattende kunnskapsgrunnlag om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser for samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Da Stortinget behandlet rapporten i november 2024, kom det også en tydelig erkjennelse av statens ansvar for uretten som har funnet sted. Blant Stortingets vedtak er en konkret oppfordring til nasjonale institusjoner om å etablere tettere samarbeid med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske institusjoner, og bidra til synliggjøring, ivaretakelse og formidling av disse kulturene.
For oss ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans er dette en oppfordring vi tar på alvor.
Fornorskingspolitikken har ikke bare hatt konsekvenser for språk og identitet. Den har også påvirket hvordan kunnskap er blitt overført, hvilke kulturuttrykk som er blitt dokumentert, og hvilke tradisjoner som har fått institusjonell støtte og plass i våre arkiver, museer, forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner.
Som forskere og fagpersoner må vi derfor stille spørsmål ved vår egen kunnskapshistorie. Hva har vi samlet inn og dokumentert? Hva har vi ikke sett? Hvem har hatt anledning til å definere hva som er verdifull kulturarv, og hvem har hatt tilgang til å fortolke og bruke materialet?
Dette er spørsmål som angår både forskningsetikk, arkivpraksis, kulturpolitikk og vårt ansvar som kunnskapsinstitusjoner. Samtidig må vi anerkjenne at ulike urfolks- og minoritetsmiljøer har forskjellige historier, rettigheter og behov. Det finnes ingen enkel modell for forsoning eller kulturarvsarbeid som kan overføres fra ett miljø til et annet.
NOU Musikklandet – en bredere forståelse av norsk musikkliv
I juni 2025 fikk vi NOU 2025: 7, Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for framtiden.
Jeg vil særlig trekke fram kapitlene 5, 6 og 7, som tar for seg samisk joik og musikkliv, nasjonale minoriteters musikk og tradisjonsmusikkfeltets plass i et flerstemt norsk musikkliv.
Utredningen utfordrer etablerte forestillinger om hva norsk musikkliv er, og hvem som har fått plass i den nasjonale musikkhistorien.
Hva har vi historisk definert som norsk folkemusikk og folkedans? Hvilke tradisjoner har vært inkludert i våre institusjonelle fortellinger, og hvilke har falt utenfor? Hvordan har nasjonsbygging, kulturpolitikk og forskning påvirket hvilke uttrykk som har fått status som kulturarv?
NOU-en kommer med en rekke konkrete anbefalinger.
I kapittel 5 anbefales blant annet etableringen av et institusjonelt hjem for joik, en egen rettighetskategori og et joikefond, samt styrking av utdanning og profesjonelle strukturer i samisk musikkliv.
I kapittel 6 synliggjøres de nasjonale minoritetenes musikktradisjoner og de ulike historiske og institusjonelle forutsetningene for videreføring.
I kapittel 7 løftes behovet for nasjonale og regionale ressurssentre, bedre digital infrastruktur, tilpassede støtteordninger, sterkere utdanningsstrukturer og likeverdige partnerskap mellom folkemusikkmiljøer og samiske og nasjonale minoriteters musikkmiljøer.
Dette er anbefalinger som angår Sffs nasjonale rolle direkte, og som vi allerede arbeider med å følge opp.
Sffs strategi – et utvidet ansvar og nye arbeidsformer
I vår strategi for 2024–2028 har Norsk senter for folkemusikk og folkedans satt som mål å forvalte og synliggjøre kunnskap i og om folkemusikk og folkedans, arbeide tverrfaglig, styrke samarbeid og formidle relevant kunnskap til ulike målgrupper.
Vi skal videreutvikle vår rolle som faglig ressurs og arbeide aktivt med UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven.
Fra 2025 har vi også valgt å ha et særlig fokus på urfolks og nasjonale minoriteters musikk- og dansetradisjoner.
Gjennom mange tiår har Sff opparbeidet kompetanse innen forskning, dokumentasjon, arkiv og formidling. Samtidig må et nasjonalt kompetansesenter være i utvikling. Våre etablerte metoder og faglige perspektiver er ikke nødvendigvis tilstrekkelige for alle tradisjonene vi ønsker å samarbeide med.
Vi ønsker derfor å bruke vår kompetanse og våre ressurser til å støtte andre fagmiljøer og bidra til strukturer som styrker tradisjonsmiljøenes egne muligheter.
I dette arbeidet videreutvikler vi også vårt nasjonale program FLYT – for kunnskapsutvikling, videreføring og formidling.
Ambisjonen er å koble senterets faglige kompetanse tettere sammen med kunnskapen og utviklingsaktiviteten som finnes lokalt og regionalt. Gjennom faglige laboratorier, møteplasser, forskning, dokumentasjon og undervisningsressurser ønsker vi å styrke sammenhengen mellom kunnskapsutvikling og praktisk videreføring.
Hvordan kan vi så møtes gjennom dans og musikk med forsoning som et viktig perspektiv?
For meg handler det blant annet om å anerkjenne at akademisk forskning, kunstnerisk praksis og tradisjonsbåren kunnskap kan gi ulike og verdifulle perspektiver. Det handler også om å være oppmerksom på maktforholdene i forskningen og kulturinstitusjonene våre.
Hvem setter dagsordenen? Hvem formulerer forskningsspørsmålene? Hvem får midlene? Hvem eier materialet, og hvem får formidle resultatene?
Dette er spørsmål også vi ved Sff må arbeide videre med.
Ved Sff er vi allerede engasjert i flere konkrete samarbeid og prosjekter på dette feltet. Vi har bidratt i arbeidet med en handlingsplan for Joikens hjem, som oppfølging av anbefalingene i NOU Musikklandet, og leder prosjektet Sørsamiske musikk- og dansetradisjoner i samarbeid med Saemien Sijte og samiske fagmiljøer. Vi har også fått støtte til å utvikle læringsfilmer om skoltesamiske og kvenske musikk- og dansetradisjoner, og har tatt initiativ til en felles faglig utforskning av bjørnedansen, der forskere og utøvere møtes på tvers av kvenske, skoltesamiske, nordnorske og skogfinske tradisjoner.
Felles for disse initiativene er ønsket om å utvikle kunnskap i tett samarbeid med tradisjonsmiljøene, og koble forskning og arkivmateriale med levende praksis. Samtidig er vi ydmyke overfor alt vi ennå ikke vet, og gleder oss til å lære mye mer gjennom disse to dagene – ikke minst om jødisk, romsk, romanifolkets/de reisendes, kvensk og skogfinsk musikk- og dansekulturarv.
Som nasjonal institusjon har vi både muligheter og forpliktelser. Vi må bruke vår posisjon til å åpne dører og styrke samarbeid, ikke til å overta andres initiativ.
Forsoning kan ikke vedtas fram gjennom en strategi eller oppnås gjennom ett prosjekt. Men vi kan utvikle arbeidsformer som bygger tillit over tid, og legge til rette for faglige diskusjoner og kritiske spørsmål innenfor rammen av gjensidig respekt.
Vi må kunne møtes, lytte og utforske sammen – også når spørsmålene er vanskelige.
To dager med forskning, erfaringer og levende tradisjoner
Når vi ser på programmet vi har foran oss, er det særlig bredden i kunnskap, erfaringer og perspektiver som gjør oss glade.
Vi skal få oppleve musikk og dans som levende praksis, ikke bare som forskningsobjekter. Dette er noe av det særegne ved vårt fagfelt. Vi arbeider med tradisjoner som kan studeres, analyseres og beskrives, men som også må oppleves, lyttes til, danses, synges og utøves.
Det er i møtene mellom disse kunnskapsformene at mye av den mest interessante faglige utviklingen kan skje.
Vi håper derfor at vi alle bruker disse to dagene aktivt. Til å stille spørsmål, dele erfaringer, bli kjent med hverandres arbeid og utforske nye problemstillinger.
Og ikke minst til å tenke framover.
Hva trenger vi mer kunnskap om? Hvilke samarbeid bør vi utvikle videre? Hvordan kan vi støtte nye generasjoner av forskere og tradisjonsutøvere? Og hvordan kan vi bidra til at kulturarven får gode vilkår for å leve og utvikle seg?
Vi håper at vi reiser herfra med ny kunnskap, nye spørsmål og nye relasjoner som kan danne grunnlag for videre samarbeid.
Avslutning
Vi vil avslutte med å si at vi er oppriktig takknemlige for at så mange har ønsket å delta på dette seminaret. Det er inspirerende å se bredden i fagmiljøene som er representert, og engasjementet for å utvikle mer kunnskap om dette feltet.
Vi er stolte over å kunne bidra til en slik møteplass, og samtidig ydmyke over ansvaret som følger med.
Vi er ikke her for å konkludere på vegne av andre. Vi er her for å lære, lytte, dele og utforske sammen.
Forhåpentligvis kan disse to dagene bidra til mer kunnskap, sterkere samarbeid og bedre muligheter for å videreføre levende musikk- og dansetradisjoner til kommende generasjoner.
Hjertelig velkommen til seminaret – og takk for at dere er med på å gjøre denne møteplassen mulig.