Erfaringer fra Håndverksløftet

– tradisjon, bærekraft og samarbeid i praksis

Skrevet av: Tone Ingvaldsen

Teksten er bygd på fag-og forskningsdagen "Best practice samarbeid" - inspirasjon til økosystem, node og nettverks-tenking under festivalen Dans, dans, dans på Riksscenen januar 2025. Erfaringer fra Håndverksløftet var tema 2 under fagdagen.

Gjennom initiativet Håndverksløftet i kulturskolen, i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB, har tradisjonshåndverket fått et solid fotfeste i kulturskolefeltet. Dette arbeidet viser hvordan kulturarv, opplæring og lokalt engasjement kan forenes i et bærekraftig utviklingsarbeid.

 Det Håndverksløftet har lært oss, er at kulturskolen kan være en kraftfull arena for levende tradisjoner når fagene forankres i lokale miljøer, får gode rammer og bygger på både formell kompetanse, realkompetanse og kulturarv. Disse erfaringene er overførbare til arbeidet med Danseløftet: Hvordan vi utvikler kompetanse, hvordan vi bygger nettverk, og hvordan vi legger til rette for at tradisjonelle uttrykk skal blomstre i møte med dagens barn og unge.

Et løft for levende tradisjoner

 Håndverksløftet ble lansert av Sparebankstiftelsen DNB i 2022 som en nasjonal satsing for å styrke tradisjonshåndverkets status og sikre videreføring av håndverkspraksisene i Norge. Derfor er det nyttig å se på hva som har fungert i Håndverksløftet, og hvor det kreves mer arbeid. Gjennom Kulturskolerådets tilpasning til Håndverksløftet i kulturskolen, har målet vært å støtte utviklingen av varige kurs- og aktivitetstilbud, videreføre kompetanse og styrke samarbeidet mellom kulturskoler, frivillige organisasjoner, grunnskoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

 Kulturskolene spiller en viktig rolle som formidlingsarena. Kulturskolene har etablert seg som solide, men til tider konservative institusjoner. Når slike institusjoner først tar nye fagområder inn i sin struktur, blir det mer varig. Dette er en av hovedgrunnene til at satsingen har skapt resultater.

Kompetanse, infrastruktur og nettverk

 Et sentralt funn i arbeidet med Håndverksløftet er behovet for å styrke kompetansen hos lærere. I likhet med tradisjonell folkedans er det innenfor de tradisjonelle håndverksfagene  få formelle utdanningsløp. Utdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norges avdeling Rauland blir en viktig brikke i formell utdanning av folkedansere. Det er likevel viktig å finne måter å anerkjenne uutdannede tradisjonsbærere.  Kulturbærerne – ofte lokale håndverkere og tradisjonsutøvere – sitter på verdifull kunnskap, men passer ikke alltid naturlig inn i kulturskolens ansettelsesstrukturer. Derfor er et mål å bygge broer mellom formell lærerkunnskap og lokal tradisjonskompetanse.

 Dette krever nye former for infrastruktur og pedagogikk. Tradisjonshåndverk og folkedans formidles gjerne gjennom mesterlære og praktisk erfaring, noe som utfordrer kulturskolens vante undervisningsmodeller. I tillegg kan lærere innen små fagområder oppleve ensomhet i rollen, og derfor er faglige nettverk og inspirasjonsarenaer avgjørende. Nettverksbygging mellom lærere, fagmiljøer og institusjoner har derfor vært en hovedprioritet.

 Økonomisk bærekraft er også et nøkkelpunkt. Prosjekter som søker finansiell støtte må vise til en plan for langsiktighet og videre drift. Hensikten er ikke kortsiktige stunt, men varige strukturer der kulturskolene tar et helhetlig ansvar for håndverksfagene som del av ordinær virksomhet. Derfor stilles det krav til søkere om egenandel, samarbeid og erfaringsdeling. Kulturskolene som får støtte, forplikter seg også til å arrangere lokale nettverkssamlinger og delta på nasjonale samlinger.

 Et viktig prinsipp er at barn og unge skal involveres. Ikke nødvendigvis som beslutningstakere, men som deltakere og medskapere. Målet er å skape engasjement, nysgjerrighet og forståelse for tradisjonshåndverk som en levende del av samtiden.

Å verdsette realkompetanse i kulturskolen – mellom ideal og praksis

 Kulturskolen skal være en inkluderende læringsarena der barn og unge får utvikle skaperglede, uttrykksevne og kulturell forståelse. Samtidig bygger kulturskolens praksis i stor grad på formell kompetanse som utdanning, sertifiseringer og tradisjonelle fagplaner. Dette skaper et spenningsfelt mellom det formelle utdanningssystemet og den praktiske, erfaringsbaserte kunnskapen, realkompetansen, som mange kulturarbeidere, utøvere og tradisjonsbærere besitter.

 Å anerkjenne realkompetanse handler om å utvide forståelsen av hva gyldig kunnskap er. I kulturskolen, der formidling av kunst og kultur skjer i et mangfold av sjangre og uttrykk, er erfaringsbasert kompetanse ofte like verdifull som formell utdanning. Mange dyktige folkemusikere, dansere, instruktører og kulturarbeidere har utviklet sin kompetanse gjennom praksis, muntlig tradisjon og lokalt engasjement snarere enn gjennom formell utdanning. Dersom kulturskolen ikke verdsetter denne typen kunnskap, risikerer man å marginalisere viktige tradisjonsbærere og miste kontakt med levende kulturuttrykk.

 Å verdsette realkompetanse i kulturskolen er ikke et spørsmål om å senke kravene, men om å utvide rammene for hva som regnes som verdifull kompetanse. Den kritiske utfordringen ligger i å finne balansen mellom kvalitetssikring, rettferdig vurdering og kulturelt mangfold. Uten et reelt rom for realkompetanse risikerer kulturskolen å miste forbindelsen til de levende kulturtradisjonene som nettopp utgjør grunnlaget for dens eksistens. 

Samarbeid som nøkkel

 En viktig suksessfaktor har vært samarbeid. Kulturskolene oppfordres til å bygge partnerskap med lokale aktører allerede i planleggingsfasen, ikke bare som deltakere, men som medskapere. Dette har gitt både eierskap og kvalitet i prosjektet. Mange av de mest vellykkede tiltakene har involvert husflidslag, museer, universiteter og håndverksorganisasjoner.

 Et eksempel finner vi i Vinje og Kvitseid kulturskoler i Telemark. I samarbeid med Universitetet i Sørøst-Norge har skolene koblet sammen elever, studenter og lokale håndverkere i praktiske verksteder. Prosjektene har resultert i alt fra sveising og trehåndverk til veving og broderi – aktiviteter som bygger identitet og tilhørighet hos ungdommene. Slike lokale modeller viser hvordan små kommuner kan finne fleksible løsninger for å videreføre levende tradisjoner.

 Et annet eksempel er Røros kulturskole, som har integrert samisk håndverk, duodji, i sitt undervisningstilbud. Som samisk forvaltningskommune har Røros et særlig ansvar for å løfte fram samisk kultur. Prosjektet omfatter alt fra sanking og materialkunnskap til ornamentikk og smykkekunst. Her samarbeider kulturskolen tett med både Rørosmuseet, lokale grunnskoler og samiske fagmiljøer. Arbeidet har gitt barn og familier innsikt i håndverkets rolle som bærer av kultur og historie, samtidig som det har bidratt til kompetanseheving hos lærere og samarbeidspartnere.

Bærekraftig kulturarv

 Erfaringene fra Håndverksløftet viser at kulturskolen kan være en kraftfull arena for å forene tradisjon og nyskaping. Når lærere, håndverkere, frivillige og forskningsmiljøer arbeider sammen, utvikles både kompetanse og fellesskap. Prosjektene skaper ikke bare nye fagtilbud – de bidrar til å bygge kulturell bærekraft i kommunene.

 Håndverksløftet i kulturskolen viser oss hvordan tradisjonshåndverk kan bli en del av kulturskolens framtid, og det er derfor naturlig å se til gode løsninger og prosjekter når vi skal i gang med danseløftet. Det handler om mer enn å bevare gamle teknikker – det handler om å gi nye generasjoner mulighet til å lære gjennom praktiske øvelser, menneskelige møter, forstå historien sin og forme framtiden. Når kulturskolen tar ansvar for kulturarven, blir den ikke bare en arena for læring, men også for bærekraftige læringsstrukturer.