Kulturarven lever ikke av seg selv

Av Tanja Holmen, direktør ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans

Foto: Janne Pavlova

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 inneholder flere positive tiltak for kulturlivet. Men det er grunn til å stille et større spørsmål:
Ser vi sammenhengen mellom alle de delene av kulturlivet som gjør at tradisjoner, kunnskap og kulturuttrykk kan leve videre fra generasjon til generasjon?

For folkemusikken og folkedansen er dette helt avgjørende. Vår del av kulturen følger oss gjennom hele livet – fra vugge til grav. Fra den første sangen et barn hører, via dansen i barnehagen, opplæringen i kulturskolen og det lokale ungdomslaget, til profesjonelle utøvere, forskningsmiljøer, arkiver og eldre tradisjonsbærere som deler kunnskapen sin med nye generasjoner.

Dette er ikke adskilte aktiviteter, men deler av en sammenhengende kulturarv der hvert ledd er avhengig av de andre. Nettopp denne helheten savner jeg en tydeligere forståelse av i regjeringens budsjettforslag.

Når frivilligheten svekkes, rammes hele kulturfeltet

Et av de mest bekymringsfulle forslagene er kuttet på nær 70 millioner kroner til studieforbundene, tilsvarende om lag 26 prosent av den samlede ordningen.
Dette er langt mer enn et kutt i en tilskuddspost.
Studieforbundene er en viktig del av infrastrukturen som gjør det mulig å lære, utøve og videreføre kultur over hele landet.

For folkemusikken, folkedansen og andre deler av den levende kulturarven skjer mye av kunnskapsoverføringen nettopp her. I lokale lag, på kurs, i øvingsrom og i møtet mellom erfarne tradisjonsbærere og nye utøvere. Ofte er det små økonomiske bidrag som utløser stor frivillig innsats. Når slike ordninger svekkes, handler det ikke bare om færre kurs. Det handler om færre møteplasser, svakere rekruttering og risiko for at kunnskap som har vært overført gjennom generasjoner, går tapt.

Frivilligheten er samtidig en viktig del av grunnlaget for det profesjonelle kunstlivet. Mange av våre fremste musikere, dansere og pedagoger har startet sin læring i lokale lag, hos tradisjonsbærere eller i miljøer drevet fram av frivillig engasjement.
Vi kan ikke bygge framtidens profesjonelle kulturliv samtidig som vi svekker noen av de viktigste arenaene der framtidens utøvere utvikles.

Kulturarven trenger også steder å leve

Dette handler også om de fysiske møteplassene. Grendehus, ungdomshus og andre frivillig drevne kulturbygg er blant de viktigste arenaene for levende kulturarv i Norge. Her møtes generasjoner til dans, musikk, teater, kurs og fellesskap.

I budsjettforslaget reduseres tilskuddet til Noregs Ungdomslag med 905 000 kroner. Organisasjonen har en sentral rolle i arbeidet med frivillig drevne kulturbygg, og reduksjonen kommer samtidig som regjeringen arbeider med en ny nasjonal kulturarenastrategi.
Det illustrerer en utfordring i kulturpolitikken: Vi kan ikke ha ambisjoner om flere og bedre kulturarenaer uten samtidig å sikre organisasjonene og de frivillige kreftene som holder dem åpne og fyller dem med aktivitet.

For folkemusikken og folkedansen er dette særlig viktig. Tradisjonene lever ikke bare gjennom profesjonelle forestillinger og festivaler, men også gjennom de lokale møteplassene der mennesker lærer av hverandre og deltar sammen.
Et levende kulturliv trenger både mennesker, kompetanse og steder å møtes.

Kulturskolen er en del av den samme helheten

Kulturskolen har en nøkkelrolle i dette bildet. Den skal gi barn og unge tilgang til kunst- og kulturfag, uavhengig av bakgrunn og bosted, og er en viktig arena for både bredde og talentutvikling.
Men kulturskolenes muligheter avhenger av kommunenes økonomi, tilgang på kvalifiserte lærere og lokale prioriteringer. Når kommunene må gjøre krevende økonomiske valg, risikerer kulturskolen å bli et område der tilbud reduseres, elevbetaling økes eller faglig bredde forsvinner.

For folkemusikk og folkedans er dette særlig sårbart. Tilbudene finnes ikke overalt, og mange steder er de avhengige av enkeltpersoner med spesialisert tradisjonskompetanse. Forsvinner et fagtilbud, kan det ta lang tid å bygge det opp igjen.
Skal flere barn og unge få møte vår levende kulturarv, må kulturskolene sikres både økonomisk handlingsrom og mulighet til å utvikle et bredere faglig tilbud. Samarbeidet med frivillige organisasjoner, profesjonelle utøvere, arkiver og utdanningsmiljøer må styrkes.
Det er et paradoks dersom vi ønsker å gi flere barn tilgang til kunst og kultur, samtidig som vi svekker de frivillige miljøene som bidrar til rekruttering og opplæring.

Levende kulturarv trenger langsiktighet

Det er positivt at regjeringen viderefører satsingen på dans, og at folkedansen får en tydeligere plass i denne politikken. Også videreføringen av regionale kulturfond er viktig.
Samtidig ser vi at regionale kompetansemiljøer får usikre rammevilkår når tidligere styrkinger ikke videreføres. Dette er bekymringsfullt i en tid der behovet for fagkompetanse, dokumentasjon og kunnskapsoverføring er stort.

Levende kulturarv trenger mer enn enkeltprosjekter. Den trenger fagmiljøer som kan dokumentere, forske på og formidle tradisjoner, arkiver som er tilgjengelige, pedagoger med kompetanse og institusjoner som kan arbeide langsiktig.

Ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans ser vi daglig hvordan disse delene henger sammen. Arkivmateriale blir til undervisning og formidling. Forskning gir ny kunnskap, og samarbeid med frivillige miljøer og profesjonelle utøvere bidrar til at tradisjonene videreføres og utvikles.
Arkivet er ikke slutten på en tradisjon. Det kan være begynnelsen på noe nytt.

I en tid preget av uro og økt oppmerksomhet om nasjonal beredskap er det også verdt å minne om at kultur er en del av samfunnets motstandskraft. Kulturarven gir oss tilhørighet, fellesskap og historisk forståelse. Den binder generasjoner sammen og bidrar til at mennesker kjenner seg som del av et større fellesskap.

Når en tradisjonsbærer lærer bort en slått, en joik eller en dans, overføres det mer enn toner og bevegelser. Det overføres erfaringer, historier og kunnskap som ofte ikke finnes i noen lærebok.
Tradisjon handler ikke om å bevare noe uforandret, men om å gi nye generasjoner mulighet til å ta kunnskapen videre på egne premisser.

Joiken og de samiske musikktradisjonene er et nasjonalt ansvar

Dette perspektivet er særlig viktig når vi ser på rammevilkårene for samisk kultur.
Regjeringens forslag innebærer en økning på om lag 3,2 prosent i bevilgningen til Sametinget, korrigert for en teknisk overføring. Økningen gir i hovedsak kompensasjon for pris- og lønnsvekst og svært begrenset rom for nye satsinger.

Joiken og de samiske musikktradisjonene er en sentral del av den levende kulturarven i Norge. Samtidig har disse tradisjonene historisk vært utsatt for fornorsking, marginalisering og brudd i kunnskapsoverføringen.
Arbeidet med å styrke joikens stilling handler derfor også om rettigheter, språk, identitet og oppfølgingen av sannhets- og forsoningsarbeidet.
Sametinget har arbeidet for å etablere et institusjonelt hjem for joik. Dette er et viktig initiativ som må få en tydelig plass i de nasjonale kulturpolitiske prioriteringene og følges opp med finansiering over statsbudsjettet.
Et slikt hjem kan styrke dokumentasjon, forskning, tilgjengeliggjøring av arkivmateriale og kunnskapsoverføring. Ikke minst må det gi joikemiljøene mulighet til selv å definere hvordan tradisjonene skal ivaretas og utvikles.

Norsk senter for folkemusikk og folkedans støtter denne ambisjonen. Den må løftes fra utviklingsarbeid til en reell nasjonal satsing, forankret i samiske behov og prioriteringer. Og den må representere en faktisk styrking, ikke finansieres gjennom omfordeling av allerede knappe midler til samiske kulturformål.

Vi må se hele kulturens kretsløp

Statsbudsjettet for 2027 er ennå ikke vedtatt. Stortinget har derfor mulighet til å se nærmere på hvordan de ulike prioriteringene virker sammen.
For vår del er det særlig viktig å reversere de foreslåtte kuttene til studieforbundene, sikre kulturskolene bedre utviklingsmuligheter, gi frivillig drevne kulturarenaer og regionale kompetansemiljøer forutsigbare rammer og styrke arbeidet med samisk immateriell kulturarv – med et institusjonelt hjem for joik som en tydelig nasjonal prioritering.
Dette handler også om hvordan Norge følger opp sine forpliktelser etter UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. Konvensjonen forutsetter at vi legger til rette for at tradisjonsbærerne og miljøene selv kan videreføre og utvikle sin kulturarv. Da må også rammevilkårene gjøre dette mulig.
Det frivillige laget, kulturskolen, den profesjonelle utøveren, forskeren, arkivet, festivalen og tradisjonsbæreren er ikke konkurrenter om kulturens framtid. De er gjensidig avhengige av hverandre.

Kutter vi i ett ledd, må vi forstå konsekvensene for de andre.

Ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans vil vi nå gå grundig gjennom regjeringens budsjettforslag og vurdere hvordan prioriteringene samlet slår ut for folkemusikken, folkedansen og den levende kulturarven. Vi vil arbeide målrettet med å utforme konkrete forslag til endringer og løfte disse gjennom høringsprosessen som kommer senere i oktober.

Som nasjonalt fag- og formidlingssenter er det viktig for oss å bidra med et helhetlig perspektiv, i dialog med organisasjonene, fagmiljøene og tradisjonsbærerne som utgjør feltet vårt.
Levende kulturarv oppstår ikke av seg selv. Den skapes, deles og videreføres av mennesker, hver eneste dag, gjennom hele livet.
Det er dette vi må sikre rammevilkårene for. Ikke bare for å ta vare på det vi har arvet, men for å gi kommende generasjoner muligheten til å skape sin egen framtid med kulturarven som grunnlag.